Halong bay
Dette var tre fantastiske dager. En hel dag og en natt på crusie med blant annet kajakkpadling, grottevandring bading, utrolig god mat og sosial hygge. Rommet så ut som et hotelrom og servicen var likeså. Etter å sjekket ut av det store crusie flyttet vi oss videre over i ett mindre som skulle frakte oss til Cat Ba island. Der bodde vi på ett resort midt på øya, så lå veldig fint plassert. Totalt 3 gjester når vi var der så oppvartingen og maten der var upåklagelig.

Sapa
Vi viste ikke om vi skulle opp til denne byen til å begynne med, men etter anbefalinger fra alle vi møtte kunne vi ikke la være. Det gikk også rykter om noe mer vettug temperatur, noe som falt godt i smak for Tyristrandgutten. Togturen gikk flott vanlig do, og to hyggelige backpackere fra Canada og Nederland. En busstur på en drøy time sto igjen, vi hadde hørt at utsikten fra veien ikke kunne måle seg med noe, Forsåvidt sant. Aldri sett så tjukk tåke! Noe som også er veldig vanlig, "You rarely get a full frontal view from sapa, Tantalising glimpses of the epic scenery are more common than full-frontal vistas" som lonely planet så fint skriver om byen. Det er så verdt det når du først får litt utsikt. Byen ble forresten etablert av franskmennene i 1922, nå begynner turismen å få ordentlig fotfeste.

  Da vi endelig kom oss opp ble vi møtt av kvinner fra H'Mông, den største av de lokale "Hill Tribe" som holdt til små landsbyer i området rundt Sapa. De hadde alt fra armbånd til gensere og pledd, til salgs i stråsekken. Noen var kun ute etter å selge, mens andre, når de fant ut at vi ikke ville ha noe der og da, eller godtokk at vi ikke hadde penger på oss, fulgte etter hele veien ned til hostellet vi skulle bo på. Og spurte om alt fra alder til om vi var gift. Etter en liten rndtur i sentrum fant vi ut at vi skulle prøve lykken utenfor. (Sier på forhånd, av sikkerhetsmessige årsaker (hei mamma) at vi er like hele og ingen skade skjedd.) Vi leide scooter, Siden alle bakkene er bratte og avstandene lange var det eneste måten å komme seg rundt på, med tanke på hvor liten (desverre) tid vi hadde. Første turen våres ble en episk bommtur. Vi hadde lest at på andre siden av "Tram Ton passet" var været ofte både varmere og det var mindre tåke og regn. Det var ikke tilfellet denne dagen. Vi susa rundt i 3-4 timer uten å få noe mer ut av det en gjennomvåte bukser og sko, kalde kropper og en foss på størrelse med den største i akerselva, like mye søppel var det og. Så ikke veldig idyllisk. Med varmen i kroppen og en runde med phase 10 på rommet, gikk vi ned i baren på hostellet. Der traff vi på Glen, fra Australia. Han var gift med ei fra H`Mông stammen og starta opp hostell. Så over en øl eller to kom han ut med flere tips til hvor vi kunne ta turen for å møte stammene. Og det hjalp!

Neste dag startet vi med godt mot, det var kun tåke, ikke regn, i lufta. Så etter frokost, hoppa vi på scooteren, med litt ekstra klær, og satte nesa mot landsbyene. Veiene var så som så. Flere steder hadde vannet dratt med seg veien ned i det gråe intet av tåke. Det var det skumleste med å kjøre, om du så ut til siden, så man ikke lengre en til veiskulderen. Etter den gikk det stupbratt ned i tåka. så man viste aldri hvor langt ned det var. Noe som ikke var like gøy når lastebilene kom imot.

Vel nede i landsbyen Lao Chài kom i oss knapt fram, da sto kvinnene fra både H`Mông og Dao og omringet de turistene som hadde kommet ned før oss. Denne landsbyen er av de som er mest "turistifisert" og damene hadde god kontroll på hvilke strenger de skulle trekke i for å få solgt smykker og klær.

Vi gikk rundt i landsbyene og så og hørte mye interesant. Og jo lengre bort man kom desto hyggeligere ble folkene. Desverre hadde vi ikke mangen timene før vi måtte forlate landsbyene og tilbake til  støyen i Lao Cai, hvor togstasjonen lå. Hvor det viste seg at vi ikke fikk det toget vi egentlig skulle ha. I stede for toget som gikk halv 8 og stort sett andre turister og backpackere, kom vi på toget halv 10, som kun hadde lokale og kakkelakker om bord. Og ingen av dem kunne engelsk, men etter mye om og men i løpet av natta kom vi da fram. Og her ligger vi, med Sigur Ròs på pc'en, Kaja sovende med Lonely Planets Vietnambok og jeg som finner det overaskende underholdene å skrive.

Jaja, se's senere koz og klemz fra Kaja og Mikal!