Kambodsja

Grensenposten på Vietnametsisk side er ikke store greiene, der er det et lite skur  med tilhørende skilt som viser det er her man skal stemple ut, politimannen derimot, han ligger å dupper av i hengekøya som henger 30 cm over vannet. (Kan nesten minne om visse personer på GSV). Grenseposten til Kambodsja gjør litt mer ut av seg. her er det nytt visum og nytt stempel i passet. Endelig er vi på vei opp elven, samme elven forsyningsbåter med nødhjelp til Phnom Penh ble beskutt av Røde Khmer  soldater i begynnelsen av 70 tallet. De gjorde alt for å ta knekken på den daværende regjeringen. Samtidig som amerikanerene ga teppebombing en ny betydning. Kambodsja hadde gitt nordvietnam tillatelse til å bruke østlige deler av landet for å få lettere tilgang til Saigon. Amerikanerene svarte med å slippe flere bomber over østkambodsja en hva de slapp over Japan den siste delen av WW2. Alt ble bombet og Røde Khmer's rekrutering skøyt i været.

Den 17 april 1975 kom de inn i Phnom Penh, først med våpen på rygg og smilende. Folk i gatene jublet og trodde borgerkrigen var over. Senere kom resten av Røde Khmer, nå med ladd våpen og en tanke i hode. Alle skulle ut av byen, for det var ordren fra bror nummer 1. Alle skulle ut av byen, Fra spebarn til gamle. De skulle ut på landet og jobbe for fellesskapet.  De som sa soldatene i mot, eller hadde vanskelig for å gå ble hakket ned. Patroner var noe de måtte spare på. og alt som minnet om gamledager og religion skulle bort. dette var år 0.

 De neste 5 årene ble bare værre. I Phnom Penh's gater er det ikke mye, i dag , som minner om det som skjedde. Folket her er blidere en i Vietnam og alle vil snakke, etter de har tatt den vanlige regla: need Tuk Tuk? eller you buy from me? Er det flere her som tar en prat etterpå, for å trene på engelsken. Hvis man derimot tenker over at alle over 45-50 år opplevde Røde Khmer, og i nord vest mot grensen til Thailand terroriserte de landsbyer til godt ut på 90. tallet, hvis jeg ikke tar helt feil. Pol Pot selv døde i jungelen i 1998? Når man vet dette og ser seg rundt, e det vanskelig og ikke tenke på hvordan den gamle mannen ikke har bein eller den gamle dama som er forbrent i halve ansiktet og armen.

Her I Phnom Penh hadde vi funnet tonen med et annet par fra Montreal i Canada. Vi hang sammen fra mekong, og er nå på vei til Bangkok med dem. Vi trasket rundt i gaten og var innom Nationalmuseet, det kongelige palass og sølv-pagoden. Her er alt av elendighet lagt til side. I nationalmuseet er alle de viktige, kopier som ekte, statuene fra Angkor området utstilt, Horder med buddha, shiva og vishnu statuer, samt andre hinduistiske guder. Selve bygget var bygget i samme stil som Sølv-pagoden og var en severdighet i seg selv. Herifra gikk vi rett over til pagoden og slottet. Stengt inne bak en høy mur og en hovedport noe mindre en triumfbuen, skjønner du at det er noe viktig bak. Det vi får sett av palasset er Den kongelige hall.  Stor som en katedral invendig, med fanzy teppe som dekker hele gulvet. Det er utsmykninger fra tak til gulv og det glitrer i gull, sølv og andre edle dupeditter.

Vel ute igjen beveger vi oss mot sølv-pagoden, vi går gjennom en mur som skiller de to fra hverandre. Der møtes vi av et nesten like stort bygg, men med religiøse statuer og bygg over alt. Små sandsteins pagoder står over alt. De er 4-5 meter høye, "kjegle"formet og det finnes ikke en plass det ikke er graveringer. Det sølvpagoden er mest kjent for er gulvet og en av de mange hundre buddhaene som er utstilt. Gulvet består av ca5600 (litt mer) sølvfliser, hver på 1 Kg. sier ikke mer. Buddhaen, laget av et stykke Jade (skjelden stein, ofte grønn og semi gjennomsiktig) og utsmykket med x antall smaragder og andre edle stener. Den kalles bare SmaragdBuddhaen.  Dette i seg selv er imponerende, men så kommer også flere hundre små og mellomstor buddhaer i gull og sølv, som har blitt samlet inn eller gitt som gaver fra fjern og nær. Videre var utstilt kongelige klær, og i det som en gang var den kongelige elefantstall var de forskjellige elefantsadlene Howadah? utsilt. Kongen hadde foresten hvit elefant. det er kult! De kongelige Apsaraene hadde også fått sitt rom. Denne gamle dansekunsten står fortsatt sterkt i den Kambotsjanske kulturen. I gode gamledager, da Khmer kongene virkelig viste hvordan man gjør ting hadde de ofte 3-4000 dansere. Da vi begynte å nærme oss utgangen kom regnet. Og det var klart for middag.

Dagen etter besøte vi S-21. Fengselet Røde Khmer brukte for å torturere og avhøre fanger som angivelig jobbet for CIA og KGB, ofte folk som bare var på feil sted til feil tid.              Det første du møter er 14 graver, tillhørende de 14 mest uheldige personene i verden i følge guidene. Den dagen Vietnameserene kom inn i byen våknet Duch, Direktøren, av bomber og skuddsalver. Han tok det han hadde og løp ut, på veien så han disse 14, han gjorde "sin plikt" for å sjule bevis og løp videre.

Vaktene var veldig nøye med å dokumentere, alle som ble dratt ble fotografert, før og etter. En trenger ikke tenke mye for å skjønne hva for et helvette det her var. Av 15000 fanger var det kun 7 som overlevde. Dette var stort sett kunstnere og andre fingernemme som kunne hjelpe soldatene med det de ikke klarte/ ville gjøre selv. Som å male portretter av pol pot og fikse maskiner.

Mange av klasserommene har tavler, fylt til randen med bilder av fangene, alt fra kvinner og barn, til gamle menn. Det var også malerier av de mest utenkelige scener, og du går og tenker hvem som kan male noe slikt. Disse er malt av en av de 7, og viser kun ting han har sett. Andre rom er tomme klasserom med bare en stålseng og fotlenker. I de siste rommene tar de for seg det som er problemet i dag. Av de over 1000 soldatene som jobber her er det kun et fåtall av dem såm har fått noen form for straff. Duch, som er ansvarlig for store deler av dette, Jobbet som lærer i mange år etter dette. og ble ikke fengslet før i 2002? og flere Pol Pots nærmeste har fortsatt ikke fått noen dom.

 Vi var en nokså stille gjeng etter dette, og det å dra til "the Killing fields" var utelukket. Bildene og hodeskallene derifra i museet var nok. Meen nok om det her. Dagen etter satte vi nesen mot Siem Reap og Angkor!

Vi gledet oss, stille og tankefull, som unger.